Siste språkkurs dagen

Siden jeg aldri får "tid" til å sette meg ordentlig ned og gre ut om alt får jeg ta ting kort. Del 2 av Callao innlegge skulle handle om hvordan utleieren i 1.etg til familien ringte meg på den peruanske mobilen min mens vi var i Pisco. Jeg skjønte ingen ting (såklart) og gav mobilen til Idunn som ble nødt til å gå den til Mama Meche. Noen hadde brutt seg inn i leiligheten i Callao og uleierdama fikk ikke tak i noen i familien. Dette var jo også kl 21 så vi skjønte ikke helt hvor de kunne være. Det skulle ta 12 timer før vi fikk vite noe som helst. Politiet klarte ikke å ta seg inn i leiligheten fordi inngangsdøren var låst, så vi fikk ikke vite om hadde noen brutt seg inn eller bare prøvd og misslykktes? Familien hadde visst stukket på telltur uten å si i fra og begge mobilene deres var gått tomme for strøm. Da vi kom tilbake til Callao drev de å sveiset nye låser (5 bolt) på begge dørene, oppgangsdøren og inngangsdøren. De hadde også bytet dårhåndtaket på Idunn og min sin dør til en med lås, slik at vi kunne låse oss selv inne dersom tyvene prøvde seg igjen og vi var hjemme alene. Familien har bodd i denne leiligheten i 6 år og alle skjønte at det var ikke helt tilfeldig at det skjedde et innbrudd 10 dager etter at to europeiske jenter flyttet inn. Vi er lette å se i gatene og lette å overvåke. I følge familien så venter tyver med å bryte seg inn, eventuelt "ta deg", i 1-2 uker for å kunne legge opp en plan over rutinene dine; når står du opp, spiser frokost, går på jobb, spiser mat osv. Det som hadde skjedd var at noen hadde hørt noen lyder fra oppgangen og fått jaget tyven(e?) vekk, men de klarte å dirke opp 2/3 låser. Men de ga seg ikke og prøvde å komme seg inn via taket, men bakgården er heldigvis dekket med et tjukkt plastikktak som man ikke kan ødelegge uten masse rabalder. Og rabalder jeg jo ikke ønskelig for å tiltrekke oppmerksomhet. Før dette skjedde hadde vi også fått vite om at det er to gutter som herjer rundt i nabolaget og raner folk. Det er derfor vi i nå en måned har blitt fulgt til bussen til forskjellige tidspunkt og alltid gått forkjellige veier. For å ikke være forutsigbare for et bakhold. Det har også vært viktig å hilse på naboene slik at de vet hvem du er og kanskje hjelper deg dersom de ser at noen prøver å gjøre deg noe. Tre dager etter innbruddsforsøket var det to gutter som stal mobilen til Idunn 5 minutter etter vi hadde gått på bussen. Han ene "hang fast" i jakka hennes med glidlåsen sin mens han andre stresset med at "han måtte av på dette stoppestedet". Naive nordmenn som vi er skjønte vi ikke helt hva som hadde skjedd før et halvt minutt etter det allerede var for sent. Ukene gikk mye i det samme men vi begynte å være litt i Miraflores etter skolen sammen med andre studenter. Da vi skulle dele en taxi med en som bodde i distriktet ved siden av fikk vi beskjed av sjåføren at "han kunne godt kjøre oss til enden av kompisen vårs distrikt, men inn i Callao hadde han ikke lisens til å kjøre". Vi bestemte oss da for at det var et koselig sted vi bodde i. Denne avgjørelsen hadde god hjelp av lærerne våre som hver dag spurte oss om vi ikke flyttet ut snart og sa at "dere kan ikke bo der". Da læreren min fikk høre det sa hun bare "oosj, why don't you just kill yourself?". For ca en uke siden fikk vi forresten vite at vertsmoren vår tror at det kanskje er han ene sikkerhetsvakten i området som prøvde å bryte seg inn i leiligheten. Kjekk kar. Halve kvartalet stoler visst ikke på han (de har hatt avstemmning), men andre halvparten er ikke enig. Og sånn går nå demokriatiet. Men til tross for alt dette får jeg jo noen artige historier å fortelle barnebarna mine "om den gangen bestemor bodde i en ghetto". Den andre helga var det fest hos språkskolen og det var koselig. Vi hadde også marsvinlotteri (bilder kommer) hvor marsvinet var gjemt under en bøtte, rundt var det masse pappesker med priser som folk kunne vinne hvis marsvinet løp inn i den. "Etterpå skal vi spise den" sa han ene læreren. Han tulla. Men jeg har ikke sett dyret siden heller. Idunn og jeg sov på hostel siden det ikke er trygt å komme hjem om natta i Callao. Dagen etter er hittil den verste dagen i Lima. Det var en stor parade i byen så bussene, som fra før av er et litt skranglete system, gikk nå nesten bare hvor de ville. Mens vi så på paraden ble jeg "markert" av en som kom og snakka med meg og deretter ringte etter to som begynte å følge etter oss. Men etter å ha gått litt på livets skole i ghettoen tok det denne gangen 1/2 sekund å skjønne hva som var i ferd med å skje så vi stirret dem i senk til de skjønte at vi visste hva de visste. Så så de seg heller ut noen lettere ofre. Det tok oss 4 timer å finne en buss. Kan faktisk ikke huske så mye av uka etter der (enda en grunn til å skrive oftere her!) men jeg liker språkskolen! Midt i uka starta det to nye som jeg fort fikk kontakt med. Hu ene fra England blir faktisk boende her i ubestemt tid fordi kjæresten har familie her (mer en onkel som eier 14 gullgruver, men kommer tilbake til det senere) og ei fra Sør-Afrika, men hun blir her bare i et par uker, trist nok. Uansett så bestemte vi oss for å gå ut den lørdag 27. Vi fikk tilbud om å sove i det ledige rommet til hu fra England i stedet for å leie oss inn på hostel og vi takket ikke nei til det. Nå skal det sies at 28. er Perus frigjøringsdag og 27. viste seg da å være en litt dum dag å gjøre seg ubrukelig på ved å legge seg kl 5 på morgenen. De bor i Barranco som er det distriktet som er på vei oppover i Lima. Boligprisene der er faktisk dyrere enn i Miraflores og San Isidro som ellers er der fiffen bor. Først og fremst så klarte jo ikke Idunn og jeg å finne veien til der hun bodde. Mørket senket seg og vi hadde aldri vært ute alene i et litt ukjent distrikt etter kl 20 så litt redde ble vi og ble nødt til å be henne komme å hente oss. De bodde ved havet i en ganske ny byggning. Dørmannen (vil ha en sånn en jeg også altså!) åpnet døren for oss (som jo er det en dørmann typisk gjør). Vi tok heisen og da dørene åpnet seg var det første jeg tenkte "oi, det var da en flott lobby-gang". Det var ikke en lobby-gang men stua deres. Ja, heisdøra var inngangsdøra til hele etasjen. Hele veggen mot havet var bare glass med en terrasse. Det var ikke et stygt syn for oss som hadde forventa at "ekstra rom" betydde en sofa. Det viste seg at de egentlig hadde 3 soverom (og stuepikerom), men at kun to var møblerte. De sov på "master"-soverommet, men vi fikk nå låne en slags himmelseng sak vi også. Walk-in closet var det og i alle rom. Jeg la meg ned på lang der bare for å sjekke om det gikk an. Jeg hadde god klarning og spøkte med at jeg kunne godt leie det. "Ja, det kan du faktisk! Vi har snakket om at vi kanskje burde leie ut noe siden de bare står tomme". Dette var litt tungt å svelge, men jeg måtte si til meg selv at jeg allerede har et rom med et depositum på $600 som jeg taper hvis jeg trekker meg. Men muligheten for å bo så fint kommer nok aldri igjen. Det er nok heller ingen fare for at noen prøver å bryte seg inn der. "Bestemor gikk fra ghetto til penthouse" hadde jo og vært en morsom historie, men det passer seg kanskje dårlig for en utviklingsstudent. Med mindre jeg kan skylde på "feltarbeid om rike mennesker og sosial kapital". Jeg kunne sagt mye om kvelden, men kort sagt var det en av de morsomste kveldene jeg har hatt ute på lang, lang tid. Møtte masse folk fra over alt i verden, fikk snakka litt tysk med to karer og kjæresten til hun fra England siden han er kvart tysk, kvart amerikans, kvart jordansk, og kvart peruansk, og bor orginalt sett i England. Vi hadde en samtale på tysk-spansk-engelsk alt ettersom hvilket ord vi kom på først og det var ganske gøy å kunne være litt språkforvirra med vilje, men ennå ha den andre personen skjønne alt du sier. (Ikke som da jeg snakka til han i klasse mi på norsk uten å skjønne det og han bare så dumt på meg.) Jeg mener leiligheta tilhørte moren hans, men hun hadde knapt brukt den. Kjøpt den som investering. Så var det noen som sa at det var faren hans som eide noen av de største gullgruvene i Peru, men i dag skulle hun fra England møte onkelen hans og han eier visst 14. Hun er redd for å møte han siden han er stereotypen maktperson med 20 kjærester og sprer frykt hvor enn han går. "Han er en sånn person som du hverken kan eller tør si nei til" sa hun. Ingenting er lite i Latin-Amerika. Hvis du først har myte penger så er det virkelig ingen begrensing på hvor mye du har, og alle de nye blokkene som blir bygd her er sånn "eget svømmebasseng, eget treningssenter, vaskeservice 1 gang i uka inkludert i huset, 24t sikkerhet, 4 soverom, 3 bad, panoramautsikt fra alle leiligheter". Så av og til ligger prisen på "fra 233 000 solles" så det er jo nesten en skam. Det var mye mer jeg ville skrive, men nå er det sent å jeg orker ikke å lese gjennom. Beklager norksfeli. Det var siste dagen på språkkurset og jeg synes det er ganske trist. Kunne godt tenkt meg å gå der i 2 uker til... Men i morgen bærer det på en ca 20 timers busstur til Mancora og forhåpentligvis sommer! Jo, så møtte jeg med ANSA folk i dag og vi spiste god middag. Nam. Natta!