Ca to døgn

Da var det pån igjen. Mens jeg sitter i en rå seng i et rom fullt med leker og hører naboene rope til hverandre på tvers av den bittelillle bakgården utenfor vinduet prøver jeg å huske alle småtingene som skjedde på den nesten 30 timers lange reisen i går. Det var mye som fikk meg til å tenke at "shit, det må jeg skrive ned!". Først og fremst pep jeg ikke gjennom den første sikkerhetskontrollen på Gardermoen, noe som må være den første gangen på lenge. Idunn pep i alle tre. Først og fremst ble vi nødt til å gå ut og sjekke inn igjen i Frankfurt fordi vi måtte bytte flyselskap. Første gangen jeg har langt merke til at tyskere har vært uorganiserte for det tok oss vel ca 90 minutter å finne fram til den delen av terminalen vi skulle. På Frankfurt hadde vi hatt 45 minutter på oss til å gjøre alt dette, hadde det ikke vært for at flyet på Gardermoen ble fremskyndet. I denne kontrollen pep det i både bukser og gensre og hva skal man vel da med menn når du har trente kvinner som tafser deg i både kriker og kroker. Her nådde også Idunn sitt skumleste da hun ble tatt ut av rekka på grunn av baggen hennes. Der fant de nemlig en høyst mistenkelig norsk-spansk ordbok. "Du må komme med meg." sa fyren. "Skal du teste spanskkunskapene mine?" spurte Idunn som i øyeblikket trodde hun var på skjult kamera. "Nei." sa fyren. Så var det litt bortover i flyplassen før Idunn ble tatt med inn på et rom med enda en fyr som gjorte en swipe test over hele den blå ordboken. Vi tror ikke de fant noe spennende for boken ligger i sengen ved siden av nå. Spenning i hverdagen. Flyet fra Frankfurt til Madrid var bra. Egen skjerm på alle setene med masse nye filmer og serier. Man kunne til og med velge mellom engelsk eller spansk dubbing. Snacksen denne gangen var pølsebrød med sennep og ost, men vi kunne og få vin så da var alt greit. Med tanke på at vi reiste med LAN til Madrid og videre til Lima regnet vi med at vi kom til å ha like bra standard på 12 timers flyet til Lima. La nærmest opp en timeplan over alle filmene jeg ville se for å få tiden til å gå raskere. På veien inn i flyet til Lima kom vi i prat med en fyr fra Peru. Han hadde bodd i Frankrike i to måneder. "Hva gjorde du der?" "Ehh, ulovlige ting. Derfor jeg er på vei tilbake til Peru." Fint førsteinntrykk av den første peruaneren. Neida, han var hyggelig, men dekkhistorien hans var dårlig. Det var og standarden på flyet til Lima. Det tok sin tid før vi fikk noe særlige beskjeder om hvorfor vi satt på flyet så lenge uten at noe skjedde. Plutselig hørte vi over monitoren en forvrengt stemme "Dette er første gangen Iberia flyr denne ruten om natten. Det viser seg at flere av de flyplassene vi skal passere er langt ned midlertidig på grunn av vedlikehold og vi blir derfor nødt til å legge om ruten". Da jeg sendte melding til mor om at vi kanskje ble forsinket valgte jeg å ikke nevne hele denne "første gangen" tingen. (Litt som da vi landet på autopilot i Spania og piloten sa "Vi er pålagt å gjøre dette en gang i halvåret. La oss krysse fingrene og håpe at alt går greit.") Heller ingen personlig tv på oss denne gangen og enda mindre beinplass. Men mer mat da. Middag kl 03 (norsk tid) og frokost 10 timer senere kl 0430 (peruansk tid). Fikk for så vidt valget mellom pasta or beef og valgte beefen som viste seg å være moussaka, men det var godt etter mange timer med kun brødmat. Det var veldig mange barn på flyet men siden alle sovnet da piloten slukket alt lyset la man ikke så mye merke til de... Til motsetning for paret forran oss som heller "våknet" litt da mørket senket seg. Hele flyturen ble taklet i god gammel dvale stand og jeg husker ikke hvor mye jeg sov eller var våken men tiden merktes ikke på en annen måte enn at føttene og fingrene mine svulma opp og jeg begynte å lure på om verden fremdeles eksisterte der under oss da jeg etter 8 timer enda ikke hadde sett et eneste lys ut vinduet. Vi landet i Lima og visum ble stemplet under av en gammel dame uten noen spørsmål for hvorfor vi var der. Kofferten til Idunn derimot ble sittende fast inne i flyet fordi en av dørene ikke ville åpne seg, men hun fikk den etter hvert. Vi ble hentet av Yeni og mannen Juan utenfor flyplassen. La fort merke til at alle slags taxi menn kastet seg etter oss da vi kom ut av flyplassens område. Det var vel disse vi skulle unngå også. Når det kommer til bilturen har jeg ikke ord. Ikke at det var spesielt råkjøring (det var for mange folk som gikk midt i gata til det), men standarden på ting. Biler, hus, alle de nye og slitte reklameplakatene, alle menneskene, bussene som tuter og kjører forbi 3 cm fra din egen bildør. Langsomt ble husene noe bedre og vi begynte å nærme oss San Miguel hvor vi skal bo i allefall den første måneden. Idunn måtte ta seg av snakkingen ettersom jeg kun kan forstå litt spansk. Den lille leiligheten er koselig. Jeg er til dels glad for at standarden ikke er så høy som i Norge for da forsvinner noe av opplevelsen av å nettopp bo i et "u-land". For all del leiligheten er nok bedre enn det mesteparten av befolkingen i Lima kan skryte på seg. "Vil dere ha mat?" Ja, hvorfor ikke. Hva var det vi fikk? Jeg vet hun kokte vann og puttet noe oppi det og jeg syntes det smakte greit. Jeg vet også at hun stekte egg med noe annet som så ut som rød krydret kylling. Men var det kylling eller var det trankapsler? Idunn tror kanskje at det var lever eller lungemos. Jeg tror jeg ikke vil vite det. Ille var det ikke, men jeg forsynte meg bare en gang. Litt redd for å bli dårlig av all den nye maten! Straks dro vi ut med Yeni for å kjøpe varm pysj. De sover bare med laken og pledd selv om det er veldig rått her og ca 10 grader. Kompisen min fra Chile tulla mye med bussystemet i Latin-Amerika så jeg forbredte meg på det. Men ikke så jeg for meg en slitt minitaxi uten dør hvor en mann står og roper ut til de som står langs gata "La Marina! Ledige plasser!" mens bussen er i fart.De kommer ikke til en fast tid og du må bare høre på ropene hvor den har tenkt seg. Men det koster bare 1 soles (2,5kr). Yeni sa at vi ikke måtte ta de overfylte bussene for da er det lettere for folk å stjele fra deg. Vi lærte også at vi ikke måtte ta ut penger i banker der det ikke sto sikkerhetsvakter utenfor. Litt sjokk fikk jeg å da jeg så at alle sikkerhetsvaktene var utstyrt med pistol og patroner langs beltet. Men det er visst disse som gjør gatene trygge å gå. Trikset mot å ikke bli rana er visst å gå i gater med vakter og ikke se ut som om du er redd for å bli rana. Man bør også ha på seg lette og enkle klær slik at det ikke ser ut som om du går rundt og har med deg masse ting. Akkurat nå er alt veldig forvirrende og jeg vil bare lære meg spansk og lære meg gatene her så fort som mulig slik at jeg slipper å være så knyttet til å ha hjelp til alt hele tiden. Jeg hadde helt glemt hvor fort man blir trist inni seg når man ikke skjønner hva noen andre rundt deg sier eller spør deg om. Ofte forstår jeg hva da spør om, men jeg er ikke god nok til å svare ennå. Jeg har allerede fått en peruansk mobil, men det hjelper lite å ringe til Yeni med den før jeg har lært meg spansk siden hun heller ikke snakker det kvekk engelsk. Idunn og jeg fant matchende pysj i fleece stoff. De er skikkelig stygge :D Nå har vi isolert oss inne på rommet i noen timer. Men jeg klarer ikke å sove. Har egentlig litt lyst til å gå en tur ut og se mer, men da må jeg dra med meg mange flere som kan vise meg veien siden nabolaget er en labyrint. Jeg gleder meg veldig til spanskkurset begynner. Forhåpentligvis kan jeg snakke en del om 4 uker.